Europas nordligste fastland

Samene har lange tradisjoner innen reindrift og lassokunst.

Samene

I over 2000 år har samene levd som et nomadisk folkeslag på Nordkalotten i et område som tidligere ble kalt Finnmork – en større variant av dagens Finnmark.

Fra sin reise på 800-tallet beskrev Ottar samene som et maritimt folk med gode båtbyggere, fiskere, jegere og fangstfolk.

Gjennom historien var det mye konkurranse og konflikt mellom mellom nasjoner som ville utnytte Finnmarks ressurser. På et tidspunkt ble samene beskattet av tre ulike stater – Danmark-Norge, Sverige og Novgorod i nordvestrussland.

På 1600-tallet begynte samene med reinsdyrhold og fortsetter med det den dag i dag.

Samisk kultur har sterke innslag av åndelighet og harmoni med naturen. Fornorskingspolitikken i perioden fra rundt 1850 til innpå siste halvdel av 1900-tallet førte til en nær utryddelse av samisk språk og kultur i mange samiske områder, spesielt ved kysten. Samene utsattes for diskriminerende lovgivning og tvunget assimilering.

På 70- og 80-tallet ble tidligere fornorskingslover omgjort. På slutten av 80-tallet fikk samene både sitt eget flagg og parlament – Sametinget. I 1997 ble fornorskingspolitikken for første gang offisielt anerkjent og beklaget av Kong Harald V på vegne av norske myndigheter.

I dag lever samene det samme moderne livet som nordmenn flest, men mange av de gamle kunstene innen naturmedisin, håndverk, helbredelse og reinsdyrhold praktiseres fortsatt aktivt. Den samiske joiken (sang) er spesielt vakker og fortryllende.

Samisk er et uralsk (finsk-ugrisk) språk som er helt ulikt norsk. Siden 1992 er både norsk og samisk offisielle språk i Norge.

Hekseprosessene

Norske hekser ble oftest tatt av dage ved å surre dem fast til en stige og tippe dem over på et bål. Ilden skulle rense ut heksens onde krefter.

Heksebrenningens galskap spredte seg over Europa på 15- og 16-hundretallet. Nordkinn slapp heller ikke unna.

Anklager om trolldom var ofte motivert av familiefeider eller personkonflikter, og kunne føre til tortur, lemlestelse og død.

Den mest kjente hekseprosessen på Nordkinn skjedde år 1620 og gjaldt Kari Edisdatter, kjent som Finn-Kari. Hun var samisk og hadde sjamanistiske evner. Flere personer anklaget henne for trolldom og etter hvert også drap.

Under rettssaken ble hun utsatt for vannprøven («heksebad») – som innebærer å bli bundet og kastet på sjøen for å se om man flyter og dermed er skyldig. Hun druknet nesten, men klarte å holde seg over overflaten.

Hun ble trolig også torturert før hun tilsto en lang rekke forbrytelser, inklusive djevelpakter. Etter tilståelsene ble hun brent på bål samme år.

I Øst-Finnmark ble det mellom 1593 og 1692 gjennomført hele 112 heksesaker og 76 personer ble brent. En stor majoritet var kvinner, og blant menn var det mest samiske menn som fikk utstå.

Heldivis ble galskapen forsinket og etter hvert stoppet av dommeren og humanisten Manderup Pedersen Schønnebøl. Han kom til Nordkinn i 1653 for å overvåke prosessene, og frikjente umiddelbart syv kvinner som hadde blitt dømt etter tilståelse under tortur og vitneforklaringer fra «tvilsomme personer». i 1663 grep han inn på nasjonalt nivå og fikk stoppet mesteparten av forfølgelsene. Den siste heksebrenningen i Norge skjedde i 1695.

Pomorhandelen

«Er det russere i fjorden?»

Fra slutten av 1700-tallet og frem til første verdenskrig var handel mellom Finnmark og Pomor-området rundt Arkhangelsk en viktig økonomisk faktor.

Gamvik havn med russiske handelsskip. Foto: Vardø Museum

Enorme avstander og dårlige forbindelser sørover gjorde det vanskelig og dyrt for finnmarkingene å få tak i basisvarer som mel, smør, ost, kjøtt og erter. Det var også mangel på andre varer som tømmer, te, tjære, jern, tau og skinn.

Pomorkjøpmennene kunne levere alt dette i utbytte mot fisk. Mye fisk. De ville ha alt som Finnmarkskysten kunne tilby av sjømat, enten det var rått, saltet eller tørket. De var også interessert i pels, sirup og kaffe.

Når første verdenskrig brøt ut ville russerne hjem i all hast og forlot mange skip i Finnmark. De fleste trodde at russerne ville komme tilbake etter krigen, men i mellomtiden hadde det skjedd en revolusjon og Sovjet foretrakk en større grad av isolasjon.

Selv om det ble gjort noen forsøk på å gjenopprette handelen gjorde forbedringer i forbindelser og transportruter i Norge og vestover at pomorhandelen tilhørte historien. Men de kulturelle båndene mellom Finnmark og naboregionene i Russland består fortsatt.

Andre verdenskrig og nedbrenningen av Finnmark

Norge var okkupert av Tyskland under mesteparten av andre verdenskrig. Våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen i 1944 tvang tyskerne til å trekke sine styrker tilbake fra Murmansk-fronten gjennom Finnmark og frem til Nord-Troms.

Operation Nordlicht (Operasjon Nordlys) ble i oktober 1944 igangsatt på direkte ordre fra Føreren selv. Operasjonen krevde tvangsevakuering av hele Finnmarks befolkning og bruk av den brente jords taktikk for å forsinke sovjetiske fremrykninger.

Den røde armé skulle ikke tillates å bruke ressurser i Finnmark på vei vestover. Nesten alle bosetninger i Finnmark ble rasert eller brent ned. Rundt 17 000 bygninger – inklusive 100 skoler – ble ødelagt, i tillegg til mange hundre veier, broer, skips, kjøretøy og fyrtårn. Tyskerne drepte også et hårreisende antall kveg og husdyr.

Brent fiskemottak i Kjøllefjord. Foto: Edm. Wallenius

Rundt 25 000 av Finnmarks befolkning på 60 000 fluktet fra evakueringen og søkte tilflukt i huler, gammer og forlatte skip. De som tilbrakte vinteren 1944-1945 på flukt i ødemarken ble kjent som «huleboerne», og overlevde gjennom fiske, slakt av gjenværende husdyr og mel fra lokale kjøpmenn. Alliert nødhjelp kom først i mars 1945. Rundt 300 mennesker døde som følge av de harde kårene.

Noen få plasser slap unna nedbrenningen, som f. eks. Båtsfjord, Bugøynes og Hamningberg. Bugøynes ble spart etter en overenskomst mellom den tyske offiseren Peter Paul Flach og lokalbefolkningen. Noen få kirker i Alta, Honningsvåg, Karasjok og Kistrand ble også bevart.

Nordkinn var dessverre ikke blant de heldige få. Nesten alle bygninger i området ble ødelagt.

«Jeg er jo bare et barn og forstår ikke stort av verden. Men kan noen voksne fortelle meg hva galt vi har gjort disse fæle folkene som har ødelagt våre kjære hjem?» - En 13-årig jente fra Nordkinn i en skolestil om evakueringen

Frigjort av den røde armé

Den sovjetiske røde armé krysset grensen inn i Norge ved Kirkenes i oktober 1944, og i begynnelsen rådet det usikkerhet om hvor langt inn i landet russerne ville gå og hvor lenge de ville bli værende.

Det norske flagget gjenreist etter frigjøringen. Foto: Finnmark Fylkesbibliotek

Mange ble beroliget da Kirkenes ble frigjort 25. oktober og russiske soldater kunne fortelle tusenvis av innbyggere som hadde gjemt seg i gruvene at de nå kunne reise det norske flagget igjen og at de var fri.

Sovjet stanset sin fremrykning ved Tanaelva i Øst-Finnmark.

Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland og Norge var igjen fritt. De siste sovjetiske troppene forlot Norge den 25. september 1945 på sovjetiske myndigheters ordre. Den frigjorte befolkningen rapporterte at de hadde blitt godt behandlet av sovjetiske tropper, i motsetning til den mikroskopiske norske styrken som ble sendt for å støtte frigjøringen.

Norske styrker fra sør hadde problemer med å forstå at Finnmark – med sine 60 000 innbyggere – hadde vært okkupert av rundt 200 000 tyske soldater. Tyskerne var ikke utspredt blant befolkningen som de var lenger sør i landet, men dominerte fullstendig samfunnene i Finnmark. Det var begrensede muligheter for geriljakrigføring og de to befolkningsgruppene måtte finne måter å sameksistere på.

Dette resulterte i anklager om illojalitet mot befolkningen i Finnmark, og spesielt mot kvinner som hadde hatt forhold med tyske soldater. Mange ble offentlig fornedret gjennom skamklipping og andre former for mishandling.

For å legge ytterligere stein til byrden ble motstandsgruppene fra Finnmark som hadde samarbeidet med sovjetiske styrker mistenkeliggjort. Deres innsats ble ikke anerkjent før på 80-tallet. Av åpenbare grunner – siden det ikke fantes noen allierte styrker å samarbeide med – måtte de samarbeide med sovjetiske styrker, men med den kalde krigen førte dette til mistillit fra myndighetene.

Det finnes fortsatt spor av en langvarig splid mellom nord og sør. Noen myndighetsrepresentanter uttrykker fortsatt bekymringer over finnmarkingenes lojalitet på grunn av de sterke båndene til Russland. Dette er selvsagt tøv, men demonstrerer at det både var og er en stor grad av kunnskapsløshet hos sentrale myndigheter om forholdene i Finnmark.

Gjenreisningen av Finnmark

Etter krigen prøvde myndighetene å forby umiddelbar retur av de evakuerte til sine hjem for å kunne planlegge gjenreisningen og unngå tap av liv som følge av mulige minefelter. Forbudet ble til stor grad ignorert, og i 1946 hadde rundt 90% av de evakuerte returnert til sine hjembygder. Dette førte til problemer grunnet store mangler på materialer, transport, håndverkere og kapital.

Den offisielle gjenreisningen begynte i 1947 og fortsatte for fullt frem til ca 1960. Et stort flertall av dagens bygninger i Finnmark stammer fra denne perioden.

Aurora Borealis

Dette fascinerende lysfenomenet er meget vanlig på Nordkinn, spesielt under polarnatten (mørketiden). På Nordkinn varer mørketiden rundt to måneder, fra sent i november til månedsskiftet januar/februar. Men nordlyset kan sees helt fra september til april.

Nordlyset er magisk – eller, hvis man er mer vitenskaplig lagd, forårsaket av solvinden som treffer jordas magnetosfære og slynger elektrisk ladete partikler mot jorda.

Uansett blir resultatet gardinlignende, bølgende fargebånd over himmelen som kan vare fra flere minutter til flere timer.

Hvis du besøker Nordkinn om vinteren er det stor sjanse for at du får oppleve dette fenomenet. Hvis du liker å fotografere anbefales det å ta med stativ!

Sjeldne fuglearter

Nordkinnregionen har rike bestander av sjeldne trekkfugler og villfugler. Det er registrert over 100 ulike arter. Rype er vanlig i hele området og er populær blant jegere. De største måkeartene – svartbak og polarmåke – finnes i store antall.

De majestetiske havørnene og kongeørnene er også vanlige her.

Slettnes naturreservat

Slettene og våtmarkene ved Slettnes utenfor Gamvik er hjemsted for store bestander av lomfugler, ender og vadefugler. i april/mai og september/oktober kommer fuglekikkere fra hele verden for å observere fugletrekkene. Området er en et beskyttet naturreservat på ca 12 kvadratkilometer som omgis av tundra. Det finnes to skiltede turløyper på reservatet som man kan benytte alene eller i selskap med feltbiolog.

I juni og juli kan mange arter observeres på nært hold. Mer enn 50 arter hekker inne på reservatet om sommeren og kan sees fra veien eller turstiene. Artene omfatter tyvjo, dvergsnipe, heilo, sandlo, myrsnipe og småspove.

Sjeldnere arter inkluderer tundralo, sandløper, tundrasnipe, grønnstilk, rugde og lappspove.

Reindrift

Reindrift har vært en del av samisk levemåte siden 1600-tallet.

Reinsdyrholdere lenger inn på fastlandet gjeter flokkene sine mot sommerbeite på Nordkinn i april. Om sommeren finnes det over 5 000 reinsdyr på halvøya, og man kan ofte se dem fra veien der de går i små flokker og beiter på lyng, lav og gress.

De er ganske raske og selv en nyfødt reinsdyrkalv kan løpe fra et menneske. De er også en trafikkfare, siden de ofte beiter i veikanten og krysser veien selv om de ser at du kommer.

Reinsdyr er meget godt tilpasset arktiske forhold. Klovene tilpasser seg årstiden og blir mindre og hardere om vinteren for å få bedre tak i snø og is. De brukes for sitt kjøtt, skinn, gevir og iblant som transportmiddel (ja – det er fullt mulig å kjøre slede med reinsdyrspann!).

Moderne Nordkinn

Det er ikke uvanlig at besøkere undrer hvordan man kan bo her oppe, men svaret er allerede gitt ovenfor: fisk.

Fiskeværene på Nordkinn er ganske gamle og godt utbygde, så «utpost»-inntrykket er ikke riktig. Innen en radius på 50 kilometer finnes det fem matbutikker, flere fritids- og sportsbutikker, biblioteker, bakerier, hoteller, legekontorer, apotek, restauranter, bokhandler, kino og idrettsanlegg.

Det finnes rundt 250 km med merkede turløyper i regionen.

Hovedgata i Kjøllefjord.

Kjøllefjord kan dessuten skryte av en nasjonal fiskeriavis (Kyst og Fjord) som ble startet i 2011 og har vokst stadig innen fiskeriindustrien i Norge.

Turistindustrien har hatt kraftig vekst de siste årene, med mange turoperatører som tilbyr turpakker for havfiske, ekstremsport og utflukter.

Nordkinn tilbyr mange av godene i større byer men med nesten total frihet fra køer og stress. Et avslappet tempo og vakre omgivelser gjør dette til et behagelig sted, så ikke vær redd for å ta et lengre opphold!